Bærekraftig matproduksjon - En diskursiv tilnærming til koordinering

Abstract

Fremveksten av komplekse og grenseoverskridende utfordringer har økt nødvendigheten av samarbeid og koordinering på tvers av sektorielle linjer. I denne masteroppgaven kombineres en kritisk diskursanalyse med koordineringsteori for å utrede hvordan diskurser kan forhindre eller fremme koordinering av matpolitikk. En ‘bærekraftig matproduksjon’ forstås som en nødvendig strategi for å kunne øke matproduksjonen, sikre ernæringsmessige behov, begrense konflikter med ulike samfunnsinteresser, og møte kravet om en ‘grønn’ omstilling. Koordinering av målsettinger, hensyn og interesser, mellom politikkområder og styringsnivåer vil her være vesentlig. Diskursive forståelser og ideer om ‘bærekraft’ i møte med klima, næring og ernæring identifiseres innenfor tre sektorer– jordbruk, miljø og helse – som hver er sammensatt av departement, direktorat og sentrale interesseorganisasjoner. Tre diskurser som i dag er rådende ved politikkutforming i Norge avklares, og analysen tar for seg hvordan disse er konstituert og brytes mot hverandre gjennom diskursiv praksis. ‘Bærekraft’ avdekkes som en flytende betegner med en nøkkelposisjon innen ulike diskurser. Aktørene enes om behovet for en ‘bærekraftig matproduksjon’, men har ulike perspektiver på hva en slik produksjon innebærer. Delte forståelser av ‘bærekraft’ innad i sektorene synes å forsterke sektoriell struktur. Diskursers innvirkning på koordinering tydeliggjøres ved Klimakur, forstått som en koordineringsarena hvor aktørene møtes i politikkutforming. Forskjellige forståelser og ideer om ‘bærekraft’ har tydelige implikasjoner for koordinering. Koordineringen bærer preg av diskursive brytninger og kamp, mellom og innad i sektorene. En hegemonisk diskurs legger føringer for matpolitikken, ved å prege aktører på tvers av sektorer. Slike brytninger fører ved koordineringsarenaen til et felles ideasjonelt rammeverk som imøtekommer hensyn til klima og næring, og delvis hensyn til ernæring. Rammeverket møter motstand fra ulike aktører da det bryter med forankrede diskurser og ideer om matproduksjon. Aktørene enes om kompleksiteten ved konseptet ‘bærekraft’, og skaper gjennom et tvetydig språk mulighet for å legitimere forskjellige politiske posisjoner, som åpner for fravær av handling. Behovet for ytterligere studier av de betingelser som må være til stede for å utvikle en ‘bærekraftig matproduksjon’ tydeliggjøres, især et omforent og tverrsektorielt grunnlag og forståelse for hva ‘bærekraft’ i seg selv innebærer. En diskursiv tilnærming til koordinering ga større innsikt i barrierer og verktøy for koordinering, og hvilke hindre som må overkommes for å oppnå koordinering.