Norges klimamål for 2030. Fra global til europeisk kostnadseffektivitet

Abstract

Fra Kyoto-protokollens ovenfra og ned-system, så man i oppløpet til Paris-toppmøtet i 2015 en dreining mot mer nasjonalt ansvar. Dette gjorde at de framtidige mulighetene for å kutte utslipp i utviklingsland, måten Norge har overholdt tidligere klimamål, var uklare. Når en mulighet forsvant, dukket imidlertid en annen mulighet opp og denne muligheten stod EU for. Dette resulterte i Norges klimamål for 2030; innen 2030 skal Norge redusere klimagassutslipp med 40 prosent sammenlignet med nivået i 1990. Det nye med denne målsettingen er at Norge ønsker å samkjøre klimamålet med EUs forpliktelse for samme periode. Suverenitetsavståelse blir altså sett på som en større mulighet sammenlignet med en uavhengig, nasjonal klimapolitikk. Norges klimamål for 2030 markerer derfor et skille i norsk klimapolitikk der den globale kostnadseffektiviteten erstattes med europeisk kostnadseffektivitet. Dreiningen er likevel et resultat av tidligere norske klimapolitiske vedtak tatt på begynnelsen av 1990-tallet. I tillegg ser vi at klimamålet ikke er et resultat av faglige vurderinger gjort i embetsverket, men at det snarere var et politisk produkt drevet fram av regjeringspolitikere fra Høyre. Ønsket om en EU-tilknytning hadde derfor ikke noe med EU i seg selv å gjøre, men var utelukkende drevet av et internt behov, der en EU-tilknytning ikke ble sett på som noe annet enn en strategisk måte å løse en nasjonal utfordring.