Klimakur vs. klimaku: En retorisk dokumentanalyse av kostholdstiltaket i Klimakur 2030

Abstract

Januar 2020 la Miljødirektoratet frem rapporten Klimakur 2030 med 60 tiltak som samlet skal kunne kutte Norges klimagassutslipp i tråd med forpliktelsene over Parisavtalen og EUs klimaregelverk. Det «billigste» og mest effektive tiltaket i rapporten går ut på at Norges befolkning skal redusere inntaket av rødt kjøtt til fordel for planter og fisk i tråd med anbefalingene fra Helsedirektoratet. Dette kostholdstiltaket møtte stor motstand i den offentlige debatten og i høringsprosessen som fulgte. Jordbruksorganisasjonene hevdet at tiltaket er i konflikt med de vedtatte målene for norsk landbrukspolitikk og at det vil ha fatale konsekvenser for jordbruket i Norge. Med kostholdstiltaket som utgangspunkt er problemstillingen for denne oppgaven: I hvilken grad mangler en felles, konstruktiv doxa i arbeidet med klima- og jordbrukspolitikken? For å nærme meg dette forsøker analysen å svare på to forskningsspørsmål: 1) På hvilke måter utøver dokumenter og høringsuttalelser makt, og hva har det å si for en felles, konstruktiv doxa? Og 2) I hvilken grad legger strukturen i nettverket av tekster til rette for etablering av doxa? Oppgaven er en retorisk dokumentanalyse i to deler. Del 1 tar for seg hvordan kostholdstiltaket endres og utvikles gjennom Intensjonsavtalen mellom jordbruket og regjeringen (2019), kunnskapsrapporten Klimakur 2030 (2020) og regjeringens klimamelding, Klimaplan 2021-2030 (2021). Del to undersøker høringsuttalelsene (2020) fra Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag til kostholdstiltaket i Klimakur 2030, samt Miljødirektoratets oppsummering av disse. Dokumentanalysen er en nærlesning av de seks tekstene i lys av den politiske konteksten, retorisk sjangeranalyse, modalitet, aktører, tekstmaktdimensjoner, deliberasjon, doxa og klarspråk. Utviklingen av kostholdstiltaket viser hvordan staten og jordbruket inngår i en vedvarende forhandling om definisjonsmakt og posisjonering. Men den viser også hvordan ulike doxa manifesterer seg i tekstene fra klimabyråkratiet og jordbrukssektoren. I diskusjonen har jeg tre oppfordringer: embetsverket må legge til rette for bedre strukturell klarspåklighet, det bør være enkelt å forstå hva slags sosial handling et offentlig dokument er, og at vi trenger å forstå høringsprosessen som demokratisk verktøy bedre. Alt i alt viser analysen at klimaendringene først og fremst er vår tids største kommunikative utfordring og at det krever at vi har gode systemer for demokratisk deliberasjon.