Kristiansands klimagassutslipp mot 2030: Referansebane og tiltakspakker

Abstract

CICERO Senter for Klimaforskning og Transportøkonomisk institutt (TØI) har utarbeidet en beregningsmodell og et sett med framskrivinger for klimagassutslipp i Kristiansand kommune fram til 2030. Framskrivingene omfatter en referansebane og anslått effekt av en rekke ulike utslippsreduserende tiltak. Framskrivingene kan brukes til å illustrere hvordan klimagassutslippene i Kristiansand kan tenkes å utvikle seg under ulike antakelser, og hvilken type innsats som kreves for å oppnå Kristiansand kommunes mål om 80 prosent nedgang i klimagassutslippene fra 2015 til 2030.

Referansebanen anslår hvordan utslippene kan utvikle seg uten nye utslippsreduserende tiltak eller virkemidler utover nåværende vedtatt politikk, og danner et grunnlag å måle effekten av tiltak opp mot. Tiltaksberegningene er satt sammen i fire ulike tiltakspakker, som både er tematisk gruppert og samtidig gjenspeiler både økende effekt og stigende ambisjonsnivå

I referansebanen går utslippene ned med 13 prosent fra 2015 til 2030. Nedgangen fra 2015 til og med 2020 skyldes i hovedsakelig økende nasjonalt omsetningskrav for biodrivstoffandel i drivstoff til veitrafikk samt voksende andel elbiler i veitrafikken og et lite bidrag fra utfasing av fossil olje til oppvarming i tråd med nasjonalt forbud mot mineralolje til permanent byggvarme. Fra 2020 til 2030 skyldes nedgangen hovedsakelig elektrifisering av personbiler og varebiler, en moderat nedgang i mengde forbrent avfall samt metanutslipp fra gamle avfallsdeponier, og en beskjeden nedgang i utslipp fra sjøfart i tråd med utvidelser av landstrømbruken og effektivisering og noe økende bruk av lavutslippsløsninger for nye skip eller skip som oppgraderes i løpet av perioden. Utslipp fra tunge kjøretøy og dieseldrevne motorredskaper vokser derimot over perioden, og bidrar til å dempe utslippsreduksjonen noe.

Hvis alle tiltakene i tiltakspakkene gjennomføres, anslår vi en nedgang i samlede klimagassutslipp på 87 prosent fra 2015 til 2030, tilsvarende 83 prosent reduksjon i utslippene i 2030 i forhold til referansebanen. Tiltakene overoppfyller altså målet om 80 prosent reduksjon fra 2015 til 2030 noe. Halvparten av reduksjonen kommer imidlertid fra den relativt krevende tiltakspakke 4, hvor tiltak som nullutslippssoner for de fleste typer kjøretøy og nullutslipps- eller hybridframdriftsløsninger på alle nye og oppgraderte skip er sentrale tiltak. I de øvrige pakkene er karbonfangst på avfallsforbrenning det største enkelttiltaket, som også er å regne som et relativt kostbart tiltak.

Når man i tillegg tar høyde for usikkerhet i beregningene, er det klart at 80-prosentsmålet ikke gir rom for å la utfordrende tiltak ligge, og vil kreve stor innsatsvilje og en god dose politisk mot. Det er også viktig å huske på at selv om referansebanen gjenspeiler nåværende politikk, så gjennomfører heller ikke den seg nødvendigvis selv. Den må følges opp, og politikere og administrasjon må være klare til å innføre kompenserende tiltak hvis det viser seg at utslippene ikke går like mye ned som forventet eller hvis forutsetningene endrer seg. Eksempler på situasjoner som kan oppstå kan være at høyere strømpriser gjør landstrøm mindre attraktivt, eller et bortfall av nasjonale insentiver for kjøp av elbiler.

Tiltakene er en blanding av tiltak som kan utløses helt eller delvis av kommunale virkemidler, tiltak som er helt avhengige av vedtak og finansiering på statlig nivå, og tiltak som krever statlig innsats for å utløses helt, men hvor kommunen kan bidra vesentlig. For de aller fleste tiltakene har kommunen likevel en viktig rolle å spille som initiativtaker, koordinator, pådriver eller gjennomfører, selv når et tiltak er avhengig av ressurser eller vedtak på statlig nivå eller samarbeid med private aktører.