Et nasjonalt kvotesystem for klimagasser: Koplingen til internasjonale mekanismer

Abstract

-Kyotomekanismene gir muligheter for en kostnadseffektiv implementering av målene i Kyotoprotokollen. -Et naturlig utgangspunkt er at alle private aktører tillates å bruke Kyotomekanismene. -Det synes ikke sannsynlig at vi får kvantifiserte begrensninger på bruk av Kyotomekanismene. Et bredest mulig nasjonalt kvotesystem vil gjøre det lettere å oppfylle supplementaritetskravet i Kyotoprotokollen. -Det kan ikke tas for gitt at Kyotoprotokollen vil tre i kraft, men dette er ikke ensbetydende med at krav til utslippsreduksjoner nødvendigvis faller bort. Tvert imot kan bortfallet av Kyotomekanismene gjøre det mer krevende å oppfylle nasjonale krav til reduksjoner i klimagassutslipp. Dette, sammen med konkurransesituasjonen mellom de fossile energibærerne kull, olje og gass, kan være argumenter for at oljesektoren kan se seg tjent med at Kyotoprotokollen trer i kraft. -Det synes ikke å finnes vektige grunner for å unnta enkeltsektorer, for eksempel petroleumssektoren, fra et nasjonalt kvotesystem under et ’Kyoto-regime’. Det langsiktige målet for et nasjonalt kvotesystem bør heller være å utvikle et bredt system der særlig internasjonalt eksponerte sektorer som petroleumssektoren er innlemmet. Nåværende CO2-avgiftregime vil dermed bortfalle. -Selv i en interimsperiode før Kyotoprotokollen trer i kraft må det være bedre å satse på en rask innføring av et enhetlig og bredt nasjonal kvotesystem, for på denne måten å sikre kostnadseffektivitet og en myk overgang til Kyoto-regimet. Spesielt kan det være forhold som taler for at "mellomløsninger" som nasjonal felles gjennomføring, tidlig kreditering og forhandlete avtaler, kan ta lang tid å få implementert og kan forsinke innføringen av et nasjonalt kvotesystem.