| dc.description.abstract | For vurdering og verdsetting av miljø og helseskader kan det anvendes "top-down" (TD) eller "bottom-up" (BU) metoder (Aaheim, 1994; Aunan et al., 1995; Swisher, 1996). I TD metoder benyttes makro-økonomiske modeller; noe som er spesielt egnet for å analysere virkningene av indirekte tiltak (skatter og avgifter). Beskrivelsen av miljømessige virkninger er ofte sterkt forenklet. Ikke-fiskale tiltak blir sjelden inkludert.
I BU metoder analyseres spesifikke tiltak i detalj. Verdsettingen kan gjøres på grunnlag av observerte eller anslåtte markedspriser eller ved å finne folks preferanser. Tiltakenes virkning på makroøkonomiske variable blir oftest neglisjert. Både det som er kalt preferanse-metoder, og skadefunksjonsmetoder hører til bottom-up metodene. Forskjellen ligger i hvordan virkningene (skadene) beskrives. Dersom en har en kvantitativ sammenheng mellom i alle fall noen miljøfaktorer og skadene, kan skadefunksjonsmetoden benyttes. I en "ren" preferanseanalyse anvendes ikke eksplisitte skadefunksjoner (Sælensminde og Hammer, 1994); en søker å få fram verdier av endringer ved direkte å undersøke folks preferanser. Selv om det ikke inngår skadefunksjoner, må det antas at deltakerne har en subjektiv oppfatning av hvordan skader/plager vil endre seg ved endringer i parametrene. Påliteligheten av en slik subjektiv vurdering vil være svært forskjellig for ulike parametre; dette er nærmere diskutert senere.
Trinnene i en B-U analyse der det benyttes skadefunksjoner (dose-respons; eksponering-respons), er skissert i figur (se fulltekst utgave). Utgangspunktet er å bestemme konsentrasjonene (nivåene) av de komponenter en vil vurdere, og hvordan disse endres dersom et tiltak gjennomføres. Dagens eksponering og endringer ved tiltak kartlegges. Videre er det nødvendig med en verdsetting av endringene. Tiltakene kan rangeres på grunnlag av netto nytte. | nb_NO |
