| dc.description.abstract | Rapporten er skrevet på oppdrag for Oljeindustriens Landsforbund, og diskuterer den klimapolitiske behandlingen av oljeindustrien fra 2008, under Kyotoprotokollen.
Med tanke på oppfyllelse av Norges forpliktelser under Kyotoprotokollen tilsier enkle,men solide prinsipper at industrien underlegges kvotehandelssystemet og trer ut av CO2 avgiftsregimet. Dette vil lede til et provenytap for staten – netto på under en milliard årlig,men om ønskelig kan andre skatteendringer redusere eller fjerne dette tapet.
Ut fra en bredere målsetning enn Kyotoprotokollens krav kan en ønske andre og sterkere insentiver til utslippsreduksjoner enn de som gis av kvotemarkedet Eksempelvis kan en lengre tidshorisont enn 2012 tilsi et sterkere ønske om langsiktige investeringer i utslippsreduksjoner. Slike investeringer kan ha fellesgodeaspekter, eksemplifisert ved forskning når læringseffektene spres til andre. I tilfellet med karbonfanging og lagring kan det ligge fellesgodeaspekter i infrastrukturinvesteringer og læring om ny teknologi, og endog i merutvinningen på sokkelen, siden det norske folk har en så stor andel av grunnrenten. Det kan derfor være gode grunner til å la kvotemarkedsdeltakelse suppleres, for eksempel av en redusert CO2 avgift og forskningsprogrammer. Sektorens direkte engasjement kan da brukes til å sikre effektivitet, gjennom kombinasjonen av kompetanse og egeninteresse.
The report was commissioned by OLF, the Norwegian National Association for the Oil Industry. Applying an economic perspective, what should be the climate policy instruments toward the oil industry from 2008, when the Kyoto protocol enters into force?
First, if the objective is for Norway to meet its Kyoto targets, basic economic principles indicate that the petroleum industry should be subject to the emissions trading system, and not to a supplementary CO2 tax regime. This will lead to a loss of government revenue - a net loss of under NOK 1 billion per year - but this loss may be eliminated by other changes to the tax system.
Second, the objective could be broader, for instance with time horizon extending beyond the Kyoto protocol’s end year, 2012. If so, the incentives given by the quota market may be inadequate, as when long term investments in research for emission reductions are too low. In the case of carbon capture and storage, there can be public goods aspects in the infrastructure investments, in enhanced oil recovery, and in the knowledge spillovers.
There can therefore be good reason to let participation in the emissions trading market be supplemented by an auxiliary mechanism, such as a reduced CO2 tax to fund specific programs. In programs for carbon capture and storage, industry involvement will be important for success, to exploit its combination of expertise and self-interest. | nb_NO |
